Vitamin N. Hva kan den bety for ipad-generasjonen?

Av Simen Tveitereid

(Foredrag 8. mai 2015)

Nesten alle små barn foretrekker å løpe, i stedet for å gå. Men en dag slutter vi med dette. Vi mister fascinasjonen, gleden, kanskje lærer noen oss at det normale er å gå. Så en dag prøver alle å få oss til å løpe igjen. Lærere. Myndigheter. Trenere. Helseeksperter. Det brukes masse ressurser på dette. På å få oss til å løpe. De fleste snakker om effekter etter treningen - hvor sunt det er, hvor slank man kan bli, hvilket velvære bedre form kan gi, hvor mye forventet levetid kan øke. Få tar utgangspunkt i hvordan vi har det mens vi løper. Det finnes masse kunnskap om hvordan vi bør trene. Oppskrifter og programmer for gradvis økende belastning. Det finnes mindre kunnskap - og det snakkes mindre om - hvordan vi kan lære å like å være i aktivitet.

undefined

Det er noe som ikke stemmer. Med vårt skinnende Norge. Det er en skyggeside ved dette verdens beste land å bo i, det har med kroppen å gjøre. Vi har glemt kroppen. Eller, vi har ikke glemt den, kanskje har vi de siste 20-30 årene vært mer opptatt av den enn noensinne. Slanking, kosthold og trening har vokst til gigantindustrier i denne perioden.

Likevel:

  • 15-åringer beveger seg mindre enn 70-åringer.
  • Halvparten av nordmenn er overvektige, 58 % av menn.
  • Forskere kobler den økte utviklingen av allergier blant barn til for mye innetid.
  • 15 prosent av amerikanske ungdommer i videregående skolealder er nå diagnostisert med ADHD, og antall unge som medisineres mot diagnosene er seksdoblet siden 1990.
  • I Norge er antall barn på ADHD-medisin mer enn fordoblet siste ti år.

 

Slik kunne jeg ha fortsatt å ramse opp. Om såkalte livsstilssykdommer. Og om psykisk sykdom, som kalles en epidemi. Det forventes nå at økningen i levealder vil stoppe opp - at neste generasjon vil leve kortere enn oss - tross stadige medisinske fremskritt. Vi vet hva som er feil, men det er vanskelig å gjøre noe med det, fordi det har med selve livsførselen vår å gjøre. Og selv om den påfører oss ubehag, gir den også en hel haug med goder. Men vi sitter for mye stille. Vi er for lite ute - i bevegelse og aktivitet.

 

Getty Images

Når kroppen ikke brukes, eller brukes feil, i rykk og napp, klager den ved å sende ut smerte. Vi kan få muskulære problemer, vi kan bli syke av det. Urolige også. Det er mer enn fysikk. Ved ikke å bruke kroppen er vi i utakt med vårt vesen. Når vi bruker den, kan vi merke at det er riktig. Vi sover bedre, får god appetitt, har lettere for å slappe av, maskinen virker som den skal.

 

I sin bok om langrenn, «Kroppens geni», skriver den svenske idehistorikeren Sverker Sörlin om den spesielle gledes følelsen han kan oppnå under lange fysiske økter. Han trekker inn et begrep fra filosofen Spinoza - hilaritas - en glede uten noen ytre, materiell årsak. Spinoza tenker seg at hvert menneske har sitt program og at vi ikke kan oppnå glede hvis vi ikke følger dette. Han mener at en del av vårt program som menneske er at kroppen skal være i bevegelse:

 

“Kanskje det har med vår biologiske hukommelse å gjøre. For ikke så lenge siden var alle mennesker avhengige av å beherske jakt og fangst. Det forutsatte en frisk og fungerende kropp. Denne programmeringen husker våre kropper fremdeles, og det er når vi anstrenger oss fysisk at vi kommer i kontakt med hukommelsen”.

 

Vi trenger egentlig ikke en sterk kropp lenger, fordi så mye av kroppsarbeidet har blitt borte. På den annen side er kroppen viktigere enn noensinne, som et symbol - på status og hvilken klasse man tilhører. En kan trygt si at kroppsidealet ikke har fulgt samfunnsutviklingen, vi trenger nå egentlig en pæreformet kropp, med en myk ende å sitte på og en overkropp som ikke er for tung å holde oppe. Likevel gjelder det fortsatt å se ut som en tømmerhogger. En kropp som ikke brukes til arbeid, men likevel er sterk og sunn, vitner om viljestyrke og kontroll.

 

Psykiater Finn Skårderud mener at kroppen er blitt et stadig viktigere uttrykk for å si noe om hvem man er, både til andre og seg selv:

“Meldingene i samfunnet er at du får et lykkeligere liv om du gjør noe med deg selv. Den mannlige versjonen er Birkebeiner-rennet. Den kvinnelige er å spise lavkarbo”.

 

Getty Images

I den grundige undersøkelsen Norsk Monitor dokumenteres nordmenns holdninger og adferd. Blant annet blir vi spurt om treningsvaner og hvorfor vi trener. Her ser vi at motivene for å trene har endret seg. Mens et flertall på 80-tallet oppga glede eller treningsglede som viktigst, var det sist 57 prosent som svarte at kropp og utseende var viktigste drivkraft for å trene. På disse tretti årene siden er faktisk nordmenn i gjennomsnitt blitt fem kilo tyngre. Det er én av fem som oppfyller Helsemyndighetenes anbefaling om 30 minutters fysisk aktivitet daglig. Det pussige er at i samme periode er trening blitt en folkesport, ulike treningsbølger har avløst hverandre. Vi har fått Fitness-studioer, SATS, Elixir, Friskis & Svettis og hva de heter. Her går vi INN, året rundt, for å trene. Hver tredje nordmann trener på et treningssenter. Mange, og stadig flere, også med sin egen personlige trener.

 

Og vi har fått utstyr og treningsprodukter som ville vært utenkelig for få år siden. Ingrid Kristiansen ble verdensmester på 10 000 meter, men trente aldri med pulsklokke. I dag har mosjonister pulsbelter og klokker som kan lagre treningsøktene og dataprogrammer med kurver for intensitetssoner! Men aktiviteten i befolkningen har gått ned. Forklaringen er selvfølgelig: Samfunnsutviklingen. Velstanden. Vi er blitt rike. Vi skyver ikke rundt på en manuell gressklipper lenger. På hytta er det færre som hogger ved, for fritidsboligen som det heter nå, har varmekabler og vel så god standard som huset hjemme. Og vi måker ikke snø heller, når det en sjelden gang kommer snø, freser vi den bort med en maskin.

 

Og vi er blitt et byfolk. I raskt tempo er nordmenn blitt bymennesker. Vi er blitt fri fra mye kroppslig slit. Vi kan føle frykt eller kjedsomhet overfor enkle praktiske oppgaver, som å skifte dekk på bilen eller lappe en sykkelslange, men kommuniserer glatt med folk på andre siden av kloden og laster ned de mest komplekse dataprogrammer. Særlig i den urbane middelklassen er det blitt vanlig å kjøpe seg fri fra stadig mer praktisk arbeid. Ikke bare maling og oppussing, husvask og barnepass, men også innkjøp av mat og planlegging av middager kan utføres av andre mot betaling. Det finnes ferdig skrivet rødløk å få kjøpt, og noen har knust egg for oss sånn at vi bare kan hive omeletten i panna! Den nøysomme nordmannen har endelig lært seg å nyte livet når han har fri.

 

Friluftsliv er på sett og vis en gjenopptagelse av en tidligere livsform. Menneskene har inntil nylig vært jegere og samlere, vi har levd og arbeidet i natur. I langt mindre enn en promille av vår historie har vår livsform vært preget av teknikk og trange omgivelser. Friluftslivet står i et motsetningsforhold til det moderne samfunnet, eller mange av verdiene vi ellers tar for gitt. Naturliv handler ikke om å utrette noe, om å nå mål, komme fort fram, bli flinkere enn andre, få ting gjort.

 

Getty Images

Vi drar ut i skogen eller opp på fjellet for å søke ro og stillhet, noe annet enn det vi finner i byen. For at ikke stillheten skal oppleves truende eller tom trenges tid. Tid til å la omgivelsene virke i dybden. Men slik tid har vi sjelden. For å henge med på alle krav, om alt vi må ha og alle steder vi må dra, må vi tjene penger, kanskje jobbe litt ekstra, for å kunne tjene enda mer. Slik at vi kan kjøpe alt utstyret vi synes vi trenger.

 

Arne Næss beskrivelse av situasjonen i USA på 70-tallet kan lett overføres til dagens Norge:

" Stadig nye såkalte forbedringer blir markedsført og normer om utskiftning blir innprentet og akseptert av store deler av befolkningen. Raffinement som kan være av betydning i toppkonkurranser, men som er helt latterlig å anskaffe til friluftsliv, blir allikevel solgt til de velstående og sløvere deler av allmenheten ved smart salgsteknikk."

 

Også friluftslivet er under press fra konkurranse-samfunnet. Også naturen har til en viss grad blitt en arena for sport og prestasjoner. Det er om å gjøre å klatre høyest, løpe raskest, gå lengst. Ta flest topper. For mange handler det om å være ute i naturen om å ta seg mer eller mindre fort fram i andres spor. Det handler om vaner, og det er løypa som teller, skogen havner i bakgrunnen, og fjellet som vi klatrer opp, på vår stadige vei mot toppen, med øynene konstant rettet mot stien foran oss. Der vi går så fort at vi kjenner bare vår egen puls, hører bare vår egen pust.

 

Manges motivasjon for å være ute styres av såkalte bucket lists eller «samleprosjekter», f.eks. det å måtte gå på de-og-de toppene, for at man kan krysse dem av. Det som var ekstremsport, later til å ha blitt det vanlige. Selv uføre opp steinura Snøhetta i NRKs Ingen grenser. Folk tar fly til foten av Kilimanjaro for å bestige Afrikas høyeste fjell! Og Turistforeningen lokker i sin DNT UNG-satsing ungdom med basecamps og spenstige aktiviteter med vindseil og diverse. «Helt ekte» er det nye slagordet deres, men er aktivitets- og spenningsmani ekte naturglede som varer? Hvorfor må turer alltid frontes som eventyr og fylt med fart og spenning? På fritiden skal vi underholdes, gjøre noe kult. I resten av tiden skal vi være flinke. Utvikle oss. Bli kompetente.

 


Kompetanse er et nøkkelord i vår tid. Det brukes ikke bare i utdanning og yrkeslivet, men om alt fra det kompetente småbarnet til fotballspillerens spesialkompetanse. Kompetanse er blitt så viktig i vår tid, fordi alt er opp til oss. Det er ikke som før da mange veier var staket ut på forhånd og mulighetene færre. Moderne mennesker skal selv finne sin plass på banen - og den kompetente har selvfølgelig flest muligheter. Barn er generelt mer kompetente enn før. Ungdom kan mer enn for 20 år siden. De færreste voksne er smartere enn en 5-klassing. Likevel er det ikke nok. PISA-resultatene er for dårlige og det diskuteres om ikke barn burde begynne enda tidligere på skolen, som 5-åringer, for tidlig læring er uhyre viktig.  Å tilegne seg de grunnleggende ferdigheter så tidlig som mulig. Hva er de grunnleggende ferdigheter? Det er 5 av dem, slått fast i Kunnskapsløftet, der de beskrives som avgjørende redskaper for læring i alle fag. Det er regning, lesing, skriving, muntlige ferdigheter. Og digitale ferdigheter. Den er også grunnleggende.

Men hvor er det mest grunnleggende av alt - de fysiske ferdighetene? Den kroppslige kompetansen? Kanskje tas det for gitt at norske skoleelever har denne ferdigheten, men der tror jeg reformen er lite oppdatert. Jeg tror dette er skolens største dannelsesprosjekt i vår tid. Ut og opp i trærne! For klasserommet som læringsarena har sine begrensninger. Det gir mange en nederlagsfølelse, den sitter i ryggmargen og skyter som en refleks når de får utdelt oppgaver som skal utvikle de grunnleggende ferdighetene.

 

Gymnos

En time daglig fysisk aktivitet i skolen. Lyder det kjent? Det har vært sagt av mange. Lenge. Førsteamanuensis Geir Resaland har tatt doktorgrad om emnet. Han hevder at det beste tiltaket for å forebygge de store livsstilsykdommene er at alle barn og unge har 60 minutter daglig fysisk aktivitet i skolen. Det fører til økt trivsel, bedre læringsmiljø og skoleprestasjoner - og bedre folkehelse. Skoler har vist gode resultater av prøveprosjekter. Legeforeningen og nasjonalforeningen for folkehelse har hatt det som kampsak. En times daglig fysisk aktivitet i skolen. Men svaret fra ulike regjeringer med forskjellig farge har vært: Det er for dyrt. Det koster for mye. Og imens er fotballøkkene og skøytebanene blitt stadig tommere om kveldene, gatene frie for barn om ettermiddagen - mens det på barnerommene lyser fra pc-er og nettbrett seint og tidlig.

 

Noen er selvfølgelig bekymret for denne utviklingen, men oftere snakkes det om hvor viktig digital kompetanse er. Mediene er opptatt av digitale klasseforskjeller og barn som blir nettsinker. Medieforskere trekker frem alle muligheter til utvikling som et nettbrett kan gi en 3-åring! Den digitale kompetanse er blitt et motebegrep, som til og med skal inn i barnehagen. Jeg tror det er et større problem at barn bruker for mye tid foran skjermer, enn at noen få ikke er vant med dem. Data er ikke farlig, men det fortrenger annen aktivitet. Voksne orker ikke å sette grenser for barns databruk. Og hvorfor skal de det, når man får høre at digital kompetanse er så viktig og at barn ikke kan få sitt nettbrett tidlig nok.

 

Det er ikke noen barn og ungdommer som bruker mye tid foran skjermer. Det er nesten alle. Selvfølgelig er mange også endel ute, noen i naturen. Særlig de som har bevisste og tålmodige foreldre. Men også middelklassens unger sitter for mye stille. For mange er det slik at enhver ledig tid, ethvert tomrom på dagen, nærmest automatisk fylles av data eller mobil. Altså omtrent som for oss voksne. 

 

Getty Images

En gjenganger i media er saken om at barn ikke lenger klarer å leke i naturen. Årsakene som trekkes fram er: Organisert fritid. Overbeskyttende foreldre. For mye fokus på sikkerhet. Idiotiske regler om sand under husker. Regler fra EU sikkert. Å ja, mange barn har så gjennomorganiserte liv at de nesten ikke trenger å finne på aktiviteter selv. Barns og unges liv ligner voksnes - organiserte, og mye skjermtid på fritiden. Og kanskje handler det mest om voksnes egne vaner, vår livsstil og vår tidsbruk?

 

Barn er ikke så annerledes enn oss, de gjør ofte som vi gjør. Hvem er det som gir barna nettbrett, smarttelefoner, spill og egne pc-er ? Går voksne i skogen når vi har fri, eller sjekker vi Facebook og mobilen? Internett-forbindelse er i ferd med å bli en menneskerett. Et første krav vi stiller til et ethvert sted vi skal oppholde oss. Er det trådløst-internett der? Kontakt med naturen burde også være en menneskerett, fordi det er en del av vår menneskelighet. Dette poenget har jeg stjålet fra Richard Louv. En amerikansk forfatter og journalist som har skapt begrepet VITAMIN N. Akkurat som vi trenger Vitamin C og vitamin D mener Louv at vi trenger naturen. Og jo mer high-tec livene våre blir, jo mer natur trenger vi, mener han:

  • Følelser for Naturen er en del av vår biologi.
  • Kontakt med natur gjør våre sanser mer levende. Gjør oss smartere, mer oppmerksomme. Gjør oss friskere raskere.
  • Kan redusere depresjoner, gi oss bedre psykisk helse.
  • Bygger fellesskap, gjør oss mindre egoistiske.
  • Og til syvende og sist handler det om Fremtiden.

Vi bryr oss om det vi kjenner. Uten bånd til naturen blir det mindre relevant å ta vare på den.

 

Getty Images

Louv skriver om forskning som viser: «Kontakt med naturen kan bedre hukommelse, fokus, oppmerksomheten. Målinger av hjerneaktivitet har vist at kun en time i naturen har ført til 20 prosents bedring i oppmerksomheten.»

 

Og motsatt, når naturkontakt helt uteblir kan det føre til konsentrasjonsvansker, depresjon og stress. Det hevdet Louv i bestselgeren "Last Child in the Woods" som startet en nasjonal debatt i USA. Bokas undertittel var: Saving Our Children from Nature Deficit Disorder. «Naturunderskuddsforstyrrelse». Om barn som leker og oppholder seg for lite ute. Da barn diagnostisert med ADHD fikk gå 20 minutter på tur i en park, skåret de langt bedre på en oppmerksomhetstest etterpå, enn barn som hadde gått en like lang tur i urbane omgivelser. Og jo grønnere omgivelser, jo bedre lindring: Å være i aktivitet på et kunstig utendørsområde lindrer barns ADHD-symptomer bedre enn å være inne, men å leke i et naturlig, grønt uteområde, er enda bedre.

 

Hvorfor virker naturen helende, beroligende og oppkvikkende, særlig for barn med ADHD? Én forklaring kan være at vi bruker en annen type oppmerksomhet når vi er i naturen. Lesing, skriving og regning krever at vi konsentrerer oss og bruker den fokuserte oppmerksomheten vår. Etter en stund med slike oppgaver blir oppmerksomheten sliten, og konsentrasjonen faller. Når vi er ute i naturen, bruker vi en annen type oppmerksomhet. Å se på en rennende elv, lytte etter et dyreskrik eller la blikket vandre fra tre til tre langs stien, krever ingen innsats fra oss. Naturen er fascinerende i seg selv, så oppmerksomheten vår trekkes mot den helt automatisk. Sett fra et evolusjonsperspektiv er det kanskje ikke så rart at vi blir slitne når vi konsentrerer oss lenge om én oppgave. I menneskets forhistorie var det sannsynligvis viktigere for overlevelse å legge merke til det som skjedde rundt oss, som farlige dyr og uvær, enn å kunne sitte stille med én og samme oppgave en lang stund. Mange av tingene som har vært viktige for menneskets overlevelse – ville dyr, farer, huler og blod – var og er fascinerende i seg selv, og krever derfor ikke fokusert oppmerksomhet. Som psykolog Richard Kaplan, som har forsket mye på oppmerksomhet og natur, skriver:

 

”Det er først i moderne tid at skillet mellom det viktige og det interessante har blitt ekstremt. Altfor ofte må det moderne mennesket anstrenge seg for å gjøre det viktige, og motstå distraksjon fra det interessante.”

Gymnos

Dette minner om noe Mihaly Csikszentmihalyi har skrevet. Hvem i all verden er det? Jo en ungarsk professor i psykologi, mannen som skapte det berømte begrepet flow.

Kanskje et misbrukt motebegrep, men opprinnelig en filosofi om å finne glede og mening i menneskelivet. Csikszentmihalyi stiller spørsmål ved vår moderne livsform og særlig vårt strenge skille mellom arbeid og fritid. Det er kunstig, mener han, og leder oss ut i et dilemma: På arbeid gjør vi det vi må gjøre, mot vår vilje. På fritiden gjør vi det vi liker å gjøre, selv om det er unyttig. Dette fører lett til at vi føler oss frustrerte på jobb - og skyldige på fritiden. Glede oppnår vi ved å bruke våre ferdigheter og føle personlig utvikling gjennom utfoldelse. (Hvis våre muligheter til dette blir redusert, vil mennesker i stedet søke mot nytelse eller arbeide hardere for å oppnå ytre belønninger, mener han. Status, makt og penger er sekundære belønninger som blir viktige bare når glede gjennom aktivitetene selv blir vanskeligere å oppnå.)

Det er hverken mer fritid eller mer penger – det folk streber etter og samfunn måles etter - som er viktigst for menneskers tilfredshet. Det er våre muligheter til å føle mestring, å gjøre noe vi liker. Da kan vi komme inn i tilstanden Csikszentmihalyi kallerflow”.

 

MEN: Et grunntrekk ved vestlig tenkning, som dominerer vår forståelse av oss selv og vår verden, er skillet vi gjør mellom middel og mål. Det lærer oss å tenke at hensikten med en handling sjelden ligger i handlingen selv, men i sluttresultatet som den en dag skal føre til.

 

Foto fra: Getty Images

I en norsk studie fra 2013 spør forfatterne om det er mulig «å lære å like å løpe». Å løpe av glede - uten skritteller eller trusler om overvekt og sykdom. Studien ble gjennomført på en gruppe elever i videregående skole og viste at elevene gjennom oppveksten (skole og idrett) hadde utviklet et negativt forhold til å løpe. Mange var lei av å måtte løpe i en viss fart, en viss lengde eller på en viss tid. Studien viste også at ungdommene var i stand til å erfare mening med og glede av å kunne løpe hvis dette faktisk var målet med aktiviteten. I stedet for prinsipper for riktig eller effektiv trening, eller mål om tilstrekkelig mengde eller tid, skal løperen selv styre progresjonen, ved å finne fram til sine positive erfaringer. M.a.o: Løp for å løpe. Løp for å høre naturens småprat, kjenne luktene i skogen. Gå når du er sliten. Ta det med ro. Og med tid og stunder vil du skli lenger og lenger fra sofaen.


Kanskje er gleden over å være ute den viktigste å oppøve, øve på. For det er på en måte begynnelsen. Det er en indre motivering som varer - ikke en ytre, konkurransemotivert. De fleste arenaer er fylt med konkurranse, det gjelder å hevde seg i jobb eller skole, leve på den og den måten, det gjelder å få likes i sosiale medier. Å komme seg ut kan da være frigjørende og trøstende. Naturen tilbyr noe annet. I naturen er vi alle like.  

Den stjernesådde himmel er den sanneste venn i livet, skrev Nansen. Alltid er den der, alltid gir den fred, alltid minner den deg om at din uro, din tvil, dine smerter bare er ”forbigaaende smaating. Universet er og vil bli urokket. Vore meninger, vore kampe, vore lidelser er ikke saa vigtige og enestaaende, når det kommer til stykket”.

Cappelen Damm

Sist oppdatert: 30.09.2015

© Cappelen Damm AS